Jeg lover deg

Mørket har senket seg utenfor vinduet og det er langt forbi sengetid. Pappa og jeg prøver å spise middag, men du vil ha det annerledes. Du klarer ikke helt å finne roen og søvnen, spytter ut sutten og roper på oppmerksomhet. Etter at du kom hjem fra sykehuset er du blitt litt utrygg og trenger ofte selskap når du skal sove. Jeg tusler inn på rommet og tar deg opp i dobbelsengen. Med deg i armkroken min trekker jeg dyna godt over oss og drar deg inntil meg. Du lukter akkurat slik som du gjorde da du lå i armene mine første gang. Du lukter Oda. Med munnen min mot pannen din kjenner jeg at kroppen din faller til ro og pusten blir sakte med sikkert roligere. Jeg kikker på deg og øynene våre møtes. I øynene dine ser jeg kjærlighet og trygghet og jeg håper at du finner det samme når du kikker inn i mine. Øyelokkene dine dirrer før de sakte glir igjen og du beveger deg inn i drømmeland. Øyeblikket er ikke noe mer spesielt enn mange andre øyeblikk vi har i løpet av dagen, men jeg kjenner likevel klumpen vokse i halsen. Litt fordi jeg vet at det ikke er noen selvfølge at du ligger her hos meg, litt fordi jeg vet at det ikke er noen selvfølge at vi kan ha millioner av slike øyeblikk igjen, men mest av alt fordi jeg sender en tanke til alle de mammaene som ligger i senga med en tom armkrok. Kjære Oda min. Jeg lover deg at jeg skal nyte alle øyeblikkene vi har sammen. Jeg lover deg å alltid stille opp for deg uansett hva som skjer. Jeg lover deg å være stolt av deg, uansett om du viser fremskritt eller ei. Jeg lover deg at du alltid kan finne trygghet i mine armer. Jeg lover deg at når hverdagsmaset kommer så skal vi alltid ha tid til at du kan ligge hos meg og sovne. Jeg lover deg, gode jenta mi, at jeg aldri aldri skal ta deg for gitt.