Jeg åpner øynene sakte og smilet brer seg over ansiktet mitt når jeg ser rundt meg og interiøret gir meg en følelse av å være på hotell. Jeg spretter opp av senga, klar til å starte dagen, gjør noen morgenyogaøvelser før jeg går inn på badet og kan konstantere at det trengs null sminke i dag. Lett på tå fyker jeg ut av døra, klar til å starte dagen.
Okey, det var det jeg drømte FØR jeg våknet. Før jeg ble brått vekket av en hylende gravid kvinne midt i fødsel med vindu to meter unna mitt. Jeg kniper øynene igjen, tar puta over hodet og sender ut en forbannelse til kvinnen som ikke kan være stille når andre faktisk vil sove. Jeg velter, etter to forsøk, den høygravide kroppen ut av senga, kikker rundt meg og må innrømme at det faktisk er litt hotellfølelse her på foreldreovernattingen. Morgenyogaøvelsen består i å klare å bøye seg for å klø på leggen OG klare å reise seg igjen. Etter en rask titt i speilet må jeg konstantere at her trengs det et lass med sminke. Med tunge bein subber jeg ut av døra i retning barneposten.
Jeg trakk det lengste strået da vi i går kom på Rikshospitalet og en av oss skulle få sove på foreldreovernattingen. Senga til Trond klappet, bokstavelig talt, sammen bare man så på den. Putetrekket var 3 ganger for lite og ga nok en følelse av å sove på murstein. Tronds fortvilte blikk fikk meg til å knekke sammen i latter og jeg sendte en takk til høyere makter for alle godene som følger med en voksende mage. Til tross for fødende kvinner og blå ringer under øynene som krever mye sminke fikk jeg i hvertfall sove på en stødig seng i noenlunde fred og ro.
I dag er den store ventedagen. Vi prøver å få timene til å gå med en utsultet Oda som faster i vente på narkosen som skal foregå en eller annen gang i løpet av de neste timene. Vi både gleder og gruer oss til dette. Gruer oss fordi det er aldri er greit å sitte med Oda på fanget mens narkosen siver inn i kroppen hennes, men gleder oss fordi vi håper denne spinalpunksjonen kan gi oss litt svar og Oda litt hjelp. Det siste året har Oda hatt en utvikling av ufrivillige bevegelser av øyne og nakken. Til tider er pupillene mer oppi hodet enn der de skal være. Det var kun en tilfeldighet at en nevrolog kikket på henne og stilte en diagnose vi aldri har hørt om. Nå skal det blir greit med svar på om det kan behandles og vi krysser fingrene for at Oda får hjelp.
Oda begynner å bli så stor nå at hun forstår mer og mer. Hun skjønner at noe skal skje og hun er absolutt ikke noen god venn av legene som skal undersøke, pelle og prate. Men for øyeblikket ligger hun ved siden av meg i senga med Fantorangen på Ipad og da er visst livet ganske alright for en liten stund. Og jeg? Jeg ligger og funderer på hvor mange forsøk jeg trenger for og veltes ut av senga og om de blå ringene mirakuløst har forsvunnet i løpet av formiddagen..
