Planen er å handle så fort som mulig. Oda er i godt humør, men sliten og ikke helt i form. Dagen i forveien kjørte vi, for første gang på halvannet år, ambulanse. Etter at jeg hentet Oda i barnehagen kom anfallene kastet på den lille kroppen nesten uten pauser. Et rykk her. To rykk der. Så små, men likevel så slitsomme. Likevel så stor skade. Likevel så urettferdige. Etter at makstiden var gått i forhold til hvor mange anfall hun kan ha på visse minutter var det ingen annen utvei enn å finne frem akuttmedisinen. Den vonde medisinen som smaker som 90% ren sprit og som skal sprutes inn i munnen på ei lita ei som i utgangspunktet sliter med å ha tynn væske in munnen. Middagen kom, nesten som forventet, opp igjen, og med klump i magen begynte jeg å telle på nytt mens jeg ventet på at medisinene skulle virke. Ett anfall. To anfall. Ti anfall. Tjue anfall. Ingen virkning. En helt ny situasjon for oss, og vips så var AMK på telefonen og ambulansen på vei. Vel fremme på sykehuset fikk Oda en ny dose med akuttmedisin og nok en gang kom dagens mat opp igjen. En trang til å sette meg ned og gråte kom over meg, men jeg skjøv den fort til side. Medisinene virket denne gangen uten de bivirkningene man er redd for ved dose nummer to; pustestans, og etter noen timer fikk vi reise hjem, utstlitt alle tre etter dagens strabaser. Hjem kjære hjem. Men. Tilbake til handleturen.
Mens jeg lemper varene opp på båndet blir Oda sittende og prate og le til den høygravide damen bak oss i køen. Damen prater og ler tilbake og skryter av hvor blid Oda er. Etter at begge har betalt kommer vi i prat mens vi pakker varene våre. "Så skjønn, hvor gammel er hun?" spør damen og kikker bort på bakhodet til Oda. "Hun er snart to år", svarer jeg, med den største selvfølge. I løpet av få sekunder ser jeg ansiktsutrykket hennes forandre seg fra lattermild til skepsis til vantro til usikkerhet. "Kan jeg se?" spør hun forsiktig og går rundt handlevognen for å kikke på Oda. "Ja det er en fin alder det", sier hun med et skjevt smil og får det veldig travelt med å pakke de siste varene og komme seg ut. Det er ikke før etterpå, når jeg har satt meg i bilen, at det går opp for meg hva som faktisk egentlig skjedde der inne. Denne høygravide dama måtte se på Oda èn gang til for å finne ut av hva hun hadde gått glipp av de fem minuttene hun pratet med henne tidligere. Finne ut av hva som var galt med dette barnet. Løvemammen i meg kommer fram og jeg blir fristet til å se om jeg finner bilen hennes på parkeringen så jeg kan ta en alvorsprat med henne. Episoder som denne gjør at jeg holder pusten litt hver gang fremmede snakker med Oda. Ikke fordi jeg skammer meg over at hun ikke er som mange andre, langt i fra, men fordi jeg er redd hun skal få med seg slike holdninger som dette. Redd for at hun selv skal forstå at hun ikke er som alle andre gjennom fremmedes tilbakemeldinger og reaksjoner. Jeg vet jeg ikke kan skjerme henne fra all verdens ondskap, men enn så lenge skal jeg være løvemammen som passer på. Hvis jeg èn gang til møter et menneske som ser på Oda som en kuriositet og som utstråler at hun er annerledes, så slippes løven ut av buret. Da er det jammen meg bare å passe seg.
 |
| 2-åringen og løvemammaen |
