Sånn går no dagan

Hverdagen tar oss litt rett og slett og det har vært stille i lange tider herfra. Etter at vi kom hjem fra sykehuset gikk dagene fortsatt i sykdom. Forskjellen fra innleggelse til utskrivelse var at vi med oss hjem i kofferten hadde en liten flakse vidundermedisin. Ikke en medisin man ville gitt ukritisk til hvem som helst, men en som kunne gjøre livet til Oda enklere de dagene hun absolutt ikke klarte å sovne. Følelsen av å dope ned barnet sitt for søvnens del måtte vi bare skyve til side. Det var ingen vei utenom, det visste vi og vet vi. Uten søvn står Oda i stor fare for å bli alvorlig syk. Så her må det bare brannslukkes der det kan.

Julen kom og julen gikk, akkurat slik som forrige året. Forskjellen på denne julen og den i fjor var at denne gangen hadde vi med oss et lite dryss av magi i bilen på vei til Bærum og min familie. En julekveld fylt av takknemlighet og ikke frykt, en romjul fylt med gledestårer og ikke tårer av sorg. Vi hadde disco med lyd og lys sammen med Odas kusiner og Oda var for første gang, siden i fjor vinter, ute og akte på akebrett. Det gode humøret kom sakte mens sikkert tilbake, men det var ei jente som fortsatt var sliten og preget av sykdom. I tillegg jobbet vi med traumer, medisinbytte og bivirkninger av disse. Det nye året brakte med seg en dalende form og økende klaging. Det ble mye gråt, spesielt både før og etter hvert host og resultatene fra barneavdelingen viste en lungebetennelse. Puh, spiralen med sykdom er evigvarende. Ikke nok med at Oda er syk, men minstemann i familien er visst også en slik støvmagnet som pådrar seg all mulig sykdom. Det er lenge siden det var fire friske mennesker i det lille rekkehuset i Porsgrunn by.

Oda blir alltid så glad når hun er med Bestefar

Etter kun noen dager med antibiotika kvikner Oda til, og når kuren nærmer seg ferdig forsvinner skyene og solen viser seg igjen. Oda er sitt gamle jeg, virkelig sitt gamle jeg. Det er så lenge siden. Hverdagen har, hele høsten, vært preget av slitenhet, klaging og økende prinsessefakter som alltid endte i gråt. I dag prøver hun seg også på prinsessefakter, men hun gir seg nesten med en gang hun får beskjed om at det ikke nytter. Hun har blitt en skikkelig sprellemann og traumene etter sist sykehusopphold begynner å bli godt bearbeidet. Nå er det klare øyne og et klart blikk som møter oss. Et blikk som viser at hun forstår mye av det vi sier og vil. Jeg digger det. Det er godt å ha henne tilbake. La det nå vare.

Det drøsser inn med hjelpemidler fra NAV om dagen og vi gleder oss slik til å ta dem i bruk. Men enda mer spennende enn å ta dem i bruk blir det å finne en ny plass til alt i det nye huset - det er bare å ønske oss lykke til med.

Førstkommende søndag skjer det noe spennende! Oda og jeg gjester nok en gang Løvemammaene på snapchat. Vil du være med så heng på!