Jeg blir overveldet av følelser når jeg tenker på at det er hele tre år siden vi fikk møte deg for første gang. Du var så mye mer enn vi forventet! Mye mer glede, mye mer kjærlighet, mye mer livskvalitet. Du har vært sterk fra første gang du trakk luft ned i de små lungene dine og du lærte meg tidlig hvordan jeg også kan være sterk når det nærmest virker umulig.
En 3 åring, det er du virkelig blitt. Så enormt mye vilje, stahet og egenrådighet. Selvom jeg kan bli irritert over 3 års faktene dine, det jeg kaller prinsessefakter, er jeg innerst inne stolt og glad for det viser bare hvor smart du er. Du vet nøyaktig hvordan du skal manipulere omgivelsene for å få det som du vil, og gliset og latteren din når ting går som du hadde planlagt får fram mitt smil også.
Jeg forstår at du til tider blir frustrert, Oda. Du vil så mye mer enn du får til og du forstår så mye mer enn du får uttrykt. Men husk, i dag klarer du å holde hodet i mageleie i opptil fem minutter, i fjor virket det nesten urealistisk. Du klarer nå å rulle rundt og vi må vel snart sette opp trappegrinden for at du ikke skal trille ned trappa. Hadde du trodd det for et par år tilbake? Du forstår mye av det vi sier, og enda mer når vi bruker PODDboka di. En dag, Oda, er jeg helt sikker på at du klarer å bruke PODDboka selv. Bare gi det litt tid. Du har verden for dine føtter. Og jeg vil hjelpe deg, for sammen er vi sterke, det var det du som lærte meg!
Men alle dager er ikke solskinnsdager. Du har vært gjennom mye mer enn du fortjener i ditt, bare, 3årige liv.
Dagene på Riksen for to uker siden var tøffe. Både for deg og for meg. Du forstår så mye nå og husker så godt. Da tårene dine begynte å renneog du hikstet av redsel idet vi gikk over plassen opp mot sykehuset ville jeg så gjerne fortelle deg det går bra vennen. Men det kunne jeg ikke, for jeg visste, akkurat som du, at det går jo ikke bra. Det er smerte, frykt, tårer og usikkerhet forbundet med mange av oppholdene dine der. I stedet strøk jeg deg på kinnet og sa jeg skjønner deg Oda. Du er så flink, mamma og pappa er her med deg. Jeg må være sterk når du ikke kan.
Etter samtaler med legene på Riksen fikk vi beskjed om at du har en begynnende lungesykdom med høyt trykk på lungene. Du skulle starte på medisiner med en gang for å, forhåpentligvis, bremse utviklingen av den. Konsekvensen hvis denne alvorlige, kroniske sykdommen får utvikle seg er fatal. Legen mistet meg etter at han nevnte ordet død. Jeg klarte ikke, og klarer ikke, forholde meg til det. Etterpå var det på tide med nok en narkose, denne gangen for å lukke hullet i hjertet ditt. Du vet det ikke Oda, men hjertet ditt holdt på å stanse under inngrepet. Alt dette skremmer meg. Livet er så veldig skjørt,men du er sterk og klarer deg alltid. Da du det neste døgnet ble liggende på intensiven med store pusteproblemer prikket det i kroppen min av bekymring og sorg. Du var så tøff, du kjempet og holdt ut. Jeg ville legge meg ned og gråte, men hvordan kunne jeg være svak når du var så sterk?
Veien foran deg er humpete, Oda. Jeg skulle så gjerne spart deg og skjermet deg, men det er dessverre den veien du har fått å gå. Det er urettferdig. Blodig urettferdig. Men vit at jeg vil gå den med deg, holde deg i hånden og følge deg hvert eneste skritt på veien. Og i de sene kveldstimer når jeg ligger ved siden av en sovende deg, når jeg snuser inn lukten av deg og kysser deg mykt på kinnet, da Oda, da tillater jeg meg å la tårene renne. Men det er bare fordi jeg ønsker deg det aller beste i livet og fordi jeg elsker deg så høyt. Og når du våkner og vi tar fatt på en ny dag, da er jeg klar til å være sterk igjen. For deg. Fordi du fortjener det og fordi du er sterk. Så uendelig sterk.
Klem fra Mamma.
