For et helt år siden kom det en liten virvelvind inn i familien og snudde livene våre på hodet. Vi fikk kjenne på sorg, maktesløshet og bekymring, men ikke minst fikk vi kjenne på glede og en uendelig stek kjærlighet. Det å få vite at vi hadde fått et barn som var annerledes enn alle andre var opprivende og trist. Jeg var så trist for alt hun ikke skulle få oppleve, redd for at hun skulle møte motstand i samfunnet og for at andre skulle behandle henne som et "annerledes-barn". Så fikk vi dødsdommen og alt dette ble skjøvet til side. Vi satt igjen med en bunnløs sorg over å skulle gå fra å være en familie på tre til en familie på to på bare et øyeblikk. Da Oda nærmet seg tre måneder gammel sendte vi ut en mail til familie og kollegaer hvor vi oppdaterte dem om hvordan det stod til med Oda og delte våre innerste tanker. Tanker som vi ikke hadde turt å si høyt, utenom til hverandre, før nå. Med store bokstaver skrev vi setningen: VI HAR ET HÅP FOR ODA. Resposen var overveldene og støtten vi fikk var rørende. Så gikk tiden, Oda har vokst seg til og vi lever i en hverdag med gode og dårlige nyheter om hverandre. Innenfor husets fire vegger, blant venner og hos familie tenker vi ikke over at vi er en litt annerledes familie. Tenker ikke over at Oda ikke er som alle andre barn. Hun er jo bare Oda. Jeg er fortsatt redd for at hun skal møte motstand i samfunnet og at hun skal bli behandlet annerledes enn andre. Det tror jeg rett og slett er realiteten. Men jeg er ikke lengre trist for at hun ikke skal få oppleve ting. Oda skal få de samme mulighetene som alle andre. Det blir nok ikke helt som vi hadde sett for oss på forhånd, men det betyr ikke at det blir noe dårligere.
 |
| Bare noen timer gammel |
Det siste året har vært tøft og fint på samme tid. Oda har lært oss hva som er det viktige i livet. Hun har lært oss at morgendagen ikke er en selvfølge og at ingenting bør tas for gitt. Og ikke minst har hun lært oss hva livsglede er og å sette pris på øyeblikkene. Vi har gjort oss erfaringer som vi gjerne kunne vært foruten, men vi har også fått erfaringer som vi har vokst på. I dag fyller den lille, store jenta vår hele ett år og jeg er så stolt og rørt over hvor fin jente jeg har. Hun er er så tålmodig, men kan også være fryktelig sta til tider. Nysgjerrigheten hennes tar noen ganger litt overhånd og jeg lurer på hvordan det vil gå når hun bli eldre. Fortroligheten hun viser folk rundt seg er fantastisk, men likevel begynner hun å bli litt skeptisk til mennesker hun aldri har sett. Latteren hennes er smittsom og smilet er fortryllende. Det skøyeraktige blikket borer seg inn i meg når jeg er rundt henne og med kroppen sin forteller hun meg at hun er glad i meg. Hun er og blir mitt lille mirakel.
Jeg vil benytte anledningen til å takke alle som har vært der for oss det siste året. Dere som har gitt oss en klem, som har vist at dere har tenkt på oss, som har delt sorger og gleder, som godtar at Oda er den hun er, som har støttet oss i tykt og tynt. Familie, kollegaer, venner, kjente og ikke minst de ukjente som har fulgt oss på bloggen - tusen tusen takk for at vi har hatt dere i ryggen!
Og så, kjære deg, du som ikke hadde trua, du som var pessimistisk, tok fra oss alt håpet og aldri ga Oda en sjanse - du kan gå og ta deg en bolle.
 |
| Nesten ett år! |
