Trond er ute på farten i kveld og jeg og Oda er alene hjemme. Det er fyr i peisen. Varmt. Trygt. Godt. Oda sovnet mens jeg sang for henne og kilte henne på pannen. Hun har alltid elsket det. Selv da hun var bare noen uker gammel og uroen jaget i kroppen hennes roet hun seg som oftes hvis vi kilte og strøk over panne og nese. Jeg må smile av et minne som dukker opp. Odas sykepleier på nyfødt intensiv, Nina, som står over sengen hennes og stryker henne gjentatte ganger over nesen. Selv om de dagene fra intensiven brakte med seg fortvilelse og sorg sitter jeg også igjen med minner, minner som det, om at det var varmt, trygt og godt også da. Jeg blir revet tilbake til nåtid av en trillende latter som fyker ut av babycallen. Det virker som hun drømmer. Jeg håper at hun også opplever varme og trygghet i drømmen sin.
 |
| Varme og trygghet hos Bestemor |
Inngangen til et nytt år har vært fantastisk. Første delen av 2016 var tøff. Den var preget av alt for mye bivirkninger av medisiner. Vi opplevede en 1åring som mistet matlysten, ble deprimert. Hun sluttet å smile og prate. Ville ikke leke. Vi gikk opp og ned på medisiner. Hvordan finne den kombinasjonen som gir færrest anfall og færrest mulig bivirkninger? Frem mot sommeren gikk det sakte men sikkert bedre og vi så fler og fler glimt at den jenta vi en gang kjente. I august ble det plutselig helomvending. Nye medisiner tror jeg var redningen for Oda. Fra den ene dagen til den andre utviklet Oda en enorm matlyst. Hun, som vi det siste halve året hadde strevd med å få i et par munnfuller med smoothie i løpet av en dag, skulle plutselig ha både frokost, lunsj, middag og kveldsmat. Hun ville leke, ble mer interessert i bildene for kommunikasjon. Kroppen begynte å bli mer og mer aktiv.
Det siste halve året i 2016 har vært en eneste stor opptur! De tilbakevendene infeksjonene som har herjet frøkna i hele høst kjenner jeg at bare er et lite irriterende pirk i siden så lenge hun ikke har hatt det vondt. For Oda er strålende blid hele dagen. Latteren hennes kommer trillende og pratingen ljomer i veggene her. Hun snur seg til begge sider og begynner å ekspirimentere med å snu seg helt over på magen. I spisestolen har hun begynt å kaste hodet på utsiden av nakkestøtten, og nå er hun blitt så sterk at hun lett får det opp igjen samtidig som hun smiler et lurt smil. Hun er smart. Hun knekker koder. Hun tøyser og tuller. Hun prøver å herme etter andre barn. Hun kan holde hodet
lenge i mageleie og sterkere kjernemuskulatur gjør at ryggen er rettere og stødigere. Helt objektivt - jeg er imponert!
 |
| Snudde seg helt over på magen |
For snart to år siden strevde jeg med tanken om at den drømmen jeg hadde om det å få barn var blitt rasert. Det ble ikke slik som vi trodde. Vi måtte finne nye byggeklosser å bygge drømmen vår med. Disse byggeklossene var skjeve. Ustabile. Når jeg sitter her i dag og mimrer litt om alt vi har gått gjennom kan jeg, med hånden på hjertet, si at byggeklossene er mer stødige enn de noen gang har vært. Jeg er ikke konstant redd for at drømmen skal rase. Vi tenker mye på fremtiden. Vi tenker positivt og vi tillater oss å kunne drømme. Drømmen vi har i dag er ikke noe dårligere enn drømmen vi hadde før Oda ble født. Den er annerledes. Annerledes, men like bra. For fremtiden - den skal vi bygge sammen.
 |
| Roter i skuffene |
 |
| Tøysete bestevenner |
|
|
|
