Lettelse

Det er rart hvordan man går og venter og venter på noe men når det først skjer så skulle man gjerne ønske man kunne ventet litt lengre. Etter å ha fastet hele morgenen kommer telefonen fra MR om at det er Oda som skal inn. Turen gjennom krokete ganger, forbi rom hvor barn gråter og voksne mennesker ligger i senger i korridorene, er plutselig over på et blunk. Pulsen min er litt høyere enn normalt og Oda er urolig. Merker hun at jeg ikke er komfortabel? Skjønner hun at noe skal skje? Vi blir møtt av en smilende og trygg anestesilege og sykepleier og får beskjed om å sette oss. Jeg i stolen, Oda på fanget. En maske blir presset over munnen og nesen hennes. Noe av den illeluktende gassen siver på utsiden av masken og jeg motstår trangen til å brekke meg. Litt etter litt roer den lille kroppen kroppen seg. Hun sovner, frie luftveier blir sikret og den slappe kroppen blir lagt godt til rette på benken. "Takk for hjelpen", sier sykepleieren og gir oss et smil. Vi har vært gjennom det før. Det blir aldri rutine.

Ventetiden er som vanlig lang og vi holder oss i ånde. Et lite minutt legger jeg fra meg boka jeg leser i og bare stirrer ut i luften. Med en gang blir jeg overmannet av èn fryktelig tanke; hva hvis hun ikke våkner igjen? Det gjelder å holde seg i ånde. Hva som helst, bare ikke la tankene slippe til. Vi har vært gjennom det før. Det blir aldri rutine.

Vi tenner et lys i sykehuskirken for en kollegas sønn og Odas 4q bror Brantley som begge ligger på intensiven og kjemper.

 

Beskjeden kommer om at hun er ferdig og vil bli trillet ned på rommet. Det er en lykkerus uten like å vite at de nå anser henne som så stabil og i god form at hun kan få lov til å våkne opp nede på sengepost på eget rom. Langt vekk fra stress, piping fra maskiner og andre pasienter oppe på oppvåkningen. Det går helt knirkefritt og den lille kroppen er ivrig etter å få komme på fanget for å kose og døse. Jeg nyter stunden. Oda har sjelden tid til å være på fanget lenge av gangen. Jeg nyter å sitte med en slappfisk i stedet for en mark. Lang kosestund. Dette er i hvertfall ikke rutine.

Trond reiser hjem på kvelden. Vi føler oss trygge på at det ikke ligger noen farer og lurer rundt hjørnet og har fått beskjed om at det ikke blir operasjon på dagen hvis det trengs. Vi er blitt forberedt på at det kanskje er på tide å operere. Er det endringer så må nok noe gjøres.
Godt under dyna sliter jeg med å finne søvnen. Denne gangen er det ikke irriterende naboer som plager meg men en pute og madrass ut av en annen verden. Madrassen er trukket med klam plast og puta er..vel, jeg vet ikke om den går under definisjonen pute. Jeg bretter den i to, bretter den i fire og har en noenlunde tykk pute hvor det er plass til halve hodet mitt. Vær så god søvn, bare kom og ta meg. I tillegg er Oda blitt litt tett i halsen og snorkingen hennes fyller rommet. Er det ikke mannen så er det jammen meg ungen. Dette er faktisk litt rutine.

På fredag setter legen seg ned med meg. Jeg er forberedt. Kanskje må vi bli og kanskje må hun operere. Hun kan fortelle at det faktisk ser ut til at det er endringer på bildene. Hjertet mitt synker og jeg biter tennene sammen for å stålsette meg for resten. Derimot kan en blid lege fortelle meg at endrinene er til det bedre. Det ser faktisk ut som at væsken har trukket seg litt tilbake og væskerommene er mindre. Det er ikke snakk om operasjon i det hele tatt. Det er snakk om å begynne å ha lenger intervaller mellom MR bildene. I hui og hast slenger jeg klær og eiendeler opp i kofferten. Oda, som sover stakkars, blir vekket, kledd på og stappet opp i vognen. Her skal vi ikke være et sekund lenger. Med lette steg tripper vi ut av avdelingen, ut gjennom hovedinngangen og ut i sola. Oda får den i øynene, nyser og bryter ut i latter. Dette, dette kan gjerne bli en rutine!

Har fått seg en ny kompis