Gjestesnapper

Har du hørt om Løvemammaene? Dette er en gruppe fantastiske mammaer som viser fram livet med alvorlig syke barn på godt og vondt på snapchat og instagram. Lørdag 22. september er Oda og jeg så heldige at vi skal få gjeste snapchatkontoen!
Har du lyst til å følge oss denne dagen, se hvordan hverdagen vår er og høre om historien vår? Begynn og følg Løvemammaene på snapchat da vel!

Jeg ser deg

Ikke tro at jeg ikke ser deg, du som står på den andre siden av gaten og stirrer.
Ikke tro jeg ikke ser deg, du som kikker distrè bort når jeg ser på deg men blir stående like glanende når du tror jeg ser en annen vei.
Ikke tro jeg ikke ser deg, du som snur hodet når vi har passert hverandre på gata.
Ikke tro jeg ikke ser deg, du som sitter på bordet bak oss i restauranten og spiser kald mat fordi du har vært for opptatt med å glo.
Ikke tro jeg ikke ser deg, du som som låser blikket ditt fast på jenta i rullestolen når vi skal gå forbi hverandre og nesten kræsjer i lyktestolpen fordi du er så opptatt av henne.

Det er greit at du er du er nysgjerrig, det er greit at du kan synes det er vanskelig å vite hvordan du skal møte oss, men ikke vær så forbanna frekk! Det handler ikke om meg. Det handler om den fire år gamle jenta som skal slippe å føle seg som en sirkusattraksjon når hun går ut av døren. Jeg kan på en måte forstå barna som oppfører seg sånn, men du, du er en voksen. Du burde ha mer mellom ørene enn som så.

Men vit at jeg ser deg, du som møter blikket mitt og sender et smil som du ville sendt til hvilke som helst andre, ikke et som lyser av medlidenhet.
Jeg ser deg som vinker til Oda når hun lager lyder på butikken.
Vit at jeg ser deg som, helt på eget initiativ, løfter babyen din ut av setet på handlevognen og ned til Oda så hun kan få lov til å hilse på.
Jeg ser deg som går forbi oss og og gir Oda et smil.
Og så ser jeg deg, vakre menneske på barneutstyrsbutikken, som ALLTID tar deg tid til å snakke med Oda. Som setter deg ned, tar på, ler sammen med, stiller henne spørsmål og forklarer.
Du er et forbilde mange kunne lært mye av.

I støttegrupper på facebook er det dette som går igjen: Kommentarer, blikk, sårende bemerkninger. "Hva er galt med henne?", "Se den der!", "I utgangspunktet er hun jo vakker...".

Det er først når vår familie møter samfunnet vi skjønner at vi ikke er som alle andre. Vi føler oss som andre, men ser det i øynene på nesten alle vi møter at det ikke stemmer. Jeg vet at Oda får med seg blikkene og forstår forskjellen på å bli møtt av deg på barneutstyrsbutikken og deg som kræsjer i lyktestolpen. Jeg vil så gjerne skjerme henne, gjøre noe for at hun skal slippe å "være annerledes". Men jeg forstår at det ikke er så veldig mye jeg kan gjøre utenom å gi deg tilbakemeldinger. For i bunn og grunn er det du som må gjøre en endring. Det hele starter med deg.