En evighet over kort tid

I dag er det tre uker siden respirator var et faktum. Tre uker siden vi oppriktig gikk og kjente på frykten for at jenta vår ikke ville klare denne runden. Jeg kjenner tårene velte opp i øynene når jeg tenker på den dagen. Det er nesten for vondt å tenke på. For vondt å forholde seg til. Hvordan skal man reise seg gang på gang etter å ha kjent disse følelsene på kroppen? Tre uker. 30.240 minutter med angst, frykt, håpløshet, sinne. Glede, smil, latter. Livet.

3 dager gammel og helt uvitende om hvordan livet skulle bli.

Trykkmålingen i hodet ga ingen svar. Sykepleieren knuget skulderen min og bekreftet at det var lov til å være litt skuffet samtidig som jeg var lettet. Hun forstod. Forstod at vi hadde et så inderlig ønske om å finne svar på hvorfor Oda har klaget og virket smertepreget hver eneste dag i flere uker. Forstod at det er bedre å finne noe, nesten hva som helst, enn å innfinne seg med at man bare må leve med det slik som det er. Oda ble mer og mer våken på respirator og et kamera ned i halsen og luftveiene bekreftet at det ikke lenger var hovent og tett og forholdene var perfekte for å ta ut tuben. Lettelse og frykt gikk hånd i hånd. Hvordan skulle dette gå? For å ikke utlevere Oda for mye vil jeg ikke gå inn på hvordan de påfølgende dagene var. Alt jeg kan si er at de dagene var et mareritt som jeg ikke unner min verste fiende. Det gjør ordentlig vondt å tenke på at for Oda var det marerittet en realitet. Trond og jeg byttet på å sitte hos henne. To timer, kanskje tre holdt vi ut, og så måtte man ut og lufte hodet. Oda hadde ikke den muligheten. Hun måtte bli. Oppleve, kjenne på og leve seg gjennom det.
Etter tre dager begynte det heldigvis å snu. Vi så små glimt av latter og smil. Etterhvert kunne vi begynne å trille litt i vogn rundt i gangene med medisinpumper og sykepleier på slep. Solen stakk endelig fram og sendte varme stråler gjennom vinduene. Livet.

Opp i vogn på intensiven.

 Når ting først snur går det i rasende fart mot bedring. På dagen to uker etter at hun ble lagt inn på intensiven blir vi flyttet ned til barnepost. En seier i seg selv. Oda er sliten, medtatt og redd, men vi ser at hun begynner å ligne på seg selv. Etter kun et døgn kommer ambulansen og henter henne for å kjøre henne til Skien. Trond og jeg blir enige om at vi ikke gidder å være der mer enn èn overnatting. Det får være grenser. I motsetning til forrige gang vi dro fra sykehuset etter en heftig intensiv-runde kjennes det denne gangen bra. Alt er som det skal, ingen vonde følelser. Det er to rørte og lettede foreldre som setter seg i sofaen den kvelden med hjemmelaget pizza og to babycaller med skjermer som viser to fredfulle, sovende barn. Det trodde vi ikke vi skulle få oppleve igjen. Takknemligheten er til å ta og føle på. Livet.

Dagen etter setter vi oss i bilen og reiser på hyttetur til Nøtterøy med storfamilien. Det har vært planlagt lenge og vi tenker alle har godt av å komme seg litt bort. Her kaster vi ikke bort tiden! Men det gjør godt og vi koser oss. Oda er omringet av de som betyr aller mest for henne og både hun og Emil får leke med kusinene sine. Det er ei sliten, men veldig glad, jente som setter seg i bilen når vi på søndag vender nesen hjemover. Livet.

Gøy å ha en kusine.

 
I dag er det tre uker siden respirator var et faktum. Tre uker siden vi oppriktig gikk og kjente på frykten for at jenta vår ikke ville klare denne runden. Men hjemme hos oss er det livet som råder. Oda går fortsatt på mye og høye doser med medisiner og er ikke helt seg selv enda. Hun er trøtt og sover en del i løpet av dagen. Oppholdet på Rikshospitalet ga oss ingen svar på noe som helst. Nå er planen at hun om en måned skal ta bronkoskopi, et kamera ned luftveiene helt ned til lungene, for å se om man kan finne svar på hvorfor hun blir så tett når hun gråter. I tillegg skal vi begynne å skrive en smertedagbok for å kartlegge smertene og ubehaget. Så skal vi tilbake etter sommeren for en oppsummering. Jeg ser fram til det og håper vi kan bli litt klokere da. Men i dag lever jeg her og nå. Vi tilbringer ettermiddag i hagen. Mens jeg triller på Emil utenfor hekken, den lille apekatten som bare vil sovne i en vogn i bevegelse, hører jeg Trond som hujer og dytter på Oda på husken. Og så - så kommer en rungende, trillende latter. Den vakreste lyden i verden. Lyden av selve livet.