Når nettene blir lange..

Jeg hører det før jeg ser det. Bladene som vrimler opp av bakken er heller ikke til å ta feil av. "Har du lyst til å se helikopteret?" sier jeg og smiler til Emil som sitter foran meg i vognen. Vi er på tur utenfor sykehuset og jeg tenker det kan være spennende å få oppleve ambulansehelikopteret på nært hold. Reaksjonen som kommer kastet på meg idet vi runder hjørnet er jeg ikke forberedt på. Brystet blir klemt sammen og det er vanskelig å puste. Jeg må stoppe vognen og virkelig fokusere for å ikke kaste opp. Den frykten som har ligget på lur, den som jeg har skjøvet til side i èn uke, den gir meg en skikkelig ørefik. En som er så hard at jeg nesten blir slått i bakken. For en uke tidligere blir Oda hentet med ambulanse hjemme. Hun er i dårlig form, gråter masse og pusten blir bare tettere og tettere. Noen vil kanskje tenke at å ringe ambulanse og det å dra på sykehus ikke er så farlig og skummelt for oss lenger. Vi har jo vært der før. Jeg kan fortelle at det fortsatt er like skummelt. Hver eneste gang. Og mens vi er i ambulanse og Oda, typisk Oda, har sovnet fredelig og er relativt god i pusten, sitter jeg og lurer på om dette vil ende dårlig og vi må ta luftambulanse til Rikshospitalet.
Heldigvis er Emil meget lite opptatt av meg og forsovet også av helikopteret så vi tar en sving og beveger oss inn på lekeplassen vi egentlig hadde tenkt oss til. Emil og mamma - tid er godt for begge to.

Vi kan straks huke av to uker i på sykehus i kalenderen. Dagene har vært lange og nettene enda lenger. Det ene har blitt erstattet av det andre. Mage/tarm infesjon, luftveisinfeksjon og en uro i kroppen som til slutt resulterer i null søvn. Søvnen har vært det verste. Når Oda sover lite gråter hun mer, og når hun gråter blir hun mer tett. I tillegg gir lite søvn større sjanse for psykiske problemer. Vi har vært redde for at respirator skal bli et faktum også denne gangen. Jeg har gått med en konstant uro i kroppen og det å puste med magen har blitt en sjeldenthet. De lange nettene har vært det mest utfordrende. Antall timer med søvn har variert fra 0-4 timer usammenhengende, dette til tross for utprøving av sovemedisiner som ville slått ut en hest, ku og geit på samme tid. Oda er jo en skikkelig pappa-jente, så nettene med døgning - de har hun spart til de gangene det har vært min tur til å sove over på sykehuset. En natt jeg tar med meg Oda for å trille nede i resepsjonen i tretiden på natten treffer jeg på hele gjengen med nattevakter på avdelingen. Jeg ser nok ikke så bra ut for hun ene sykepleieren insisterer på at hun skal trille meg i rullestol mens jeg triller Oda i hennes rullestol. Jeg må bare le og takker høflig nei, men jeg er så takknemlig for at det er gode folk som tar godt vare på oss her. Nå kan det derimot virke som at det kanskje snur. Hun har fått en mer ro i kroppen og er nå totalt utslitt. Dagene vil hun tilbringe i senga alene og det vi duger til er å bytte film på nettbrettet, hjelpe henne med slim, trøste og holde hverandre oppreist.

Vovsen har vært med fra dag èn. Oda er veldig glad i han og han er noe av det viktigste vi har med oss på sykehuset

Utenom sykehus skjer det spennende ting om dagen! Om kun fire dager fyller verdens tøffeste, morsomste og fineste jente hele 4 år! På selveste bursdagen hennes drar jeg nedover til København på en workshop for å få et dypere innblikk i en ny trening som Oda har begynt med, nemlig ABM. Dette er den treningen vi skulle starte med i Danmark når hun ble så syk i våres. Vi har allerede hatt en intensiv treningsuke i Drammen og har virkelig troen på dette. Det anbefales flere intensive treninger enn vi har økonomi til, men jeg håper likevel vi kan få til noe som kan være tilnærmet optimalt. Det vi i hvertfall har lært til nå og sett gjennom andres erfaringer; only the sky is the limit!

Tenk at hun var så liten og nå snart er fire år

Nå håper jeg snart vi kan komme oss hjem og starte hverdagen igjen. Men først må Oda bli bedre og vi må alle sammen få lande litt. Nervene må roe seg og angsten må på nytt skjule seg bak et hav av minner, tanker og følelser. Jeg vet at den ligger på lur, klar til å sprette frem ved dårlige dager og gjenkjennende episoder, men nå syns jeg den snart kan ta seg en lang pause og vi kan gå en lang og fin vinter i møte. Eller altså, jeg trekker tilbake lang vinter. Men vi trenger ro og de eneste grå hårene jeg ønsker nå er de som lages av den lille apekatten vi fikk i hus for litt over et år siden.

Vi liker å bruke dagene ute. Oda er her i dyp samtale med en god venn av oss. Når jeg satte meg ned med dem sluttet hun å smile, ble morsk og nektet å se på meg. Jeg skjønte jeg ikke var ønsket og når jeg reiste meg og gikk kom smilet frem igjen og beina gikk som en propell. Trollunge.

Det er så fint med en kompis som man kan prate med, holde i hånda og deler opplevelser sammen med!